Tangerine Trees and Marmalade Skies

Tydeligvis trengtes det en håpløs Ex.phil-oppgave for å få meg til å tenke at sånn der blogging, det var jammen ingen dum idé. Unnskyld, persepsjon heter det visst. Jeg og David Hume har kranglet i flere dager nå, og jeg må innrømme at det er Hume som ler både sist og best mens jeg stanger hodet mot veggen.

Jeg har prøvd alt. Den siste timen har jeg hatt Lucy in the Sky With Diamonds på repeat, uten at jeg føler at opplysningen er noe særlig nærere av den grunn. Allikevel, det var verdt et forsøk, siden alle ex.phil-foreleserne ifølge dem selv tilbrakte store deler av ungdommen med hjernene fulle av lilla tåke. Men jeg kan ikke si at "forholdet mellom kunnskap, feiltagelser, fornuft og følelser generelt i Humes etikk" står så mye klarere for meg nå enn det gjorde da jeg begynte å skrive for mange mange dager siden.

Everyone smiles as you drift past the flowers that grow so incredibly high. Peace to the world. Kan vi ikke heller tenke litt over hvordan vi skal få til det?