We've got all sorts of Effortless Charm

Tangerine Trees and Marmalade Skies

2008-10-09T15:14:00.000-07:00

Tydeligvis trengtes det en håpløs Ex.phil-oppgave for å få meg til å tenke at sånn der blogging, det var jammen ingen dum idé. Unnskyld, persepsjon heter det visst. Jeg og David Hume har kranglet i flere dager nå, og jeg må innrømme at det er Hume som ler både sist og best mens jeg stanger hodet mot veggen.

Jeg har prøvd alt. Den siste timen har jeg hatt Lucy in the Sky With Diamonds på repeat, uten at jeg føler at opplysningen er noe særlig nærere av den grunn. Allikevel, det var verdt et forsøk, siden alle ex.phil-foreleserne ifølge dem selv tilbrakte store deler av ungdommen med hjernene fulle av lilla tåke. Men jeg kan ikke si at "forholdet mellom kunnskap, feiltagelser, fornuft og følelser generelt i Humes etikk" står så mye klarere for meg nå enn det gjorde da jeg begynte å skrive for mange mange dager siden.

Everyone smiles as you drift past the flowers that grow so incredibly high. Peace to the world. Kan vi ikke heller tenke litt over hvordan vi skal få til det?

Baby, come dance with me

2008-04-21T10:48:00.000-07:00

Hvordan imponere franske gutter på dansegulvet? Gjør som Adam Green...

1. Sy lange, hvite frynser på genseren din

2. Se og lær: http://www.youtube.com/watch?v=5ERIT4ZRvlw

3. Dra på byen

Pâques

2008-03-23T06:05:00.000-07:00

Påske? Jaggu meg... I dag våkna jeg på slaget 11, opplagt som bare det. Hvorfor? Ingen aning. Men nå er klokka 2 og jeg har ikke kommet meg så mye lenger enn fra under dyna til oppå dyna. Ikke det at jeg har kasta bort morgenen, for all del! Her er 1. Påskedag, Leclerc-style: 2 gigantiske kopper te, gårsdagens Russell Brand, med sporadisk YouTube-kikking og mailskriving, all sjokoladen som var i påskeegget mitt, null frokost, gamle Libs-slagere, synge med litt ekstra høyt så kanskje noen av de andre våkner så vi kanskje kan spise den berømte frokosten vår (en plan som forøvrig kunne gått bedre), Le Passe-muraille, pusse tenna, back in bed.

Men hvorfor ikke? Det er det som er så bra.

Jakten på De Røde, del 3.....

2008-03-12T16:34:00.000-07:00

Her kommer siste kapittel i historien om jakten på Paris' radikale kommunister. En historie full av metroturer til alle byens utkanter, stengte dører og ventemusikk, gebrokken fransk (fra vår side) og berømmelig pågangsmot (hvis man kan si det som seg selv).

På den aller siste dagen før presentasjonen vår om fransk politikk bestemte vi oss for å prøve en siste gang å få tak i noen fra den Kommunistiske Revolusjonære Liga. Plan C var å dra til adressa som står nederst på baksida av avisa Rouge.

I en smal, shabby bakgate fant vi bygningen som skulle være 2 Rue Richard-Lenoir. Uten noe nummer, navn eller skilt. Bare en stor, stengt metalldør. Til slutt fant vi en ringeklokke, og etter 5 minutter kom det ruslende en fyr i 50-åra, røykende, i rutete skjorte med grått fett hår. Litt mistenksom slapp han oss inn, og vi prøvde å forklare hva vi ville. "Nei, her er det bare et trykkeri. Vi bare trykker avisene. Nei, vi lager dem ikke - bare trykker. Det er ingen andre her." Så kom det en litt yngre fyr ned trappa for å høre på. Han ba oss vente litt mens han gikk opp for å sjekke noe. Vi stor der og hang en stund, og så kom han tilbake med nyheten: det er noen her oppe som kan snakke med dere. "C'est génial!" sa vi, og ble med.

Og opp trappa ligger.....hva gir du meg: Hovedkvarteret til LCR. Det var som å ramle ned i 70-tallet, mørke kontorer med persienner, stabler med støvete bøker, plakater, arkivskap, skrivemaskiner.. Og hvem er det som røyker sigar inne på kontoret sitt der? Francois Duval, medlem av LCR's nasjonale styre. "Nei, her er det ingen." Så vi fikk intervjuet vårt fra en ganske himmelfallen Francois, om revolusjon, anti-kapitalisme, likhet og postmenn.

Så sa vi takk for oss, og fant veien ut.. Vel ute måtte vi le litt over hvor absurd det hele var. Men, vi fikk intervjuet vårt, og det føles fortsatt litt som om vi har vært med i en spionfilm, eller kanskje egentlig Gymnaslærer Pedersen.

For å få litt motvekt til en nokså venstrevridd dag, rundet vi av med en hyllest til kapitalismen i form av hamburger til middag.

Who's got the Crack?

2008-03-11T16:16:00.000-07:00

Adam Green kommer flyvende på en hippie-sky fra New York den 14 april.. Camilla og jeg er klare til å sjekke han ut (og opp?), billetten henger allerede på veggen... Å, skal vi til Lyon samme dag? Nåvel. Det rekker vi elegant.

Jakten på De Røde, del 2.....

2008-03-11T15:43:00.003-07:00

Operasjon 'Hvor er Trotsky?' ruller videre uten særlig hell... I dag ringte vi Lutte Ouvrière, venstreradikalt parti nummer 2, for å se om de var mer interessert i å snakke med oss enn LCR. Ventemusikken på telefonen var fin, men dama i andre enden av røret var ikke så veldig imponert over oss og forlangte at Natthund ikke kasta bort tida hennes med å prøve å snakke fransk. Komme på besøk var det ikke snakk om at vi kunne, det er jo tross alt valgkamp på gang!

LCR's lokaler i Montreuil fant vi uten problemer, men det viste seg at det finnes to Rues de Richard-Lenoir i Paris og at vi var i den som ikke har noe utsalg av revolusjonære aviser.

Eller? Var det noe mannen bak disken på internettcaféen (som lå på addressa vi hadde fått) ikke fortalte oss? Var det noe mer på bakrommet? Var det bare innbilning, eller var det et bilde av Mao på skjermspareren borte i hjørnet der?

Følg med i neste episode av Natthund & Labrotte og Jakten på De Røde...

Jakten på De Røde, del 1.....

2008-03-10T16:09:00.000-07:00

Lenge leve Lenin. I dag var dagen da Ellen og jeg endelig skulle gjennomføre planen vår om å infiltrere LCR - Den Revolusjonære Kommunistiske Liga, det mest venstreradikale av Frankrikes venstreradikale partier...

Selv om det høres ut som noe vi kunne ha funnet på å gjøre for gøy, så var det faktisk i den hensikt å intervjue dem til prosjektet vårt om L'Extreme Gauche, den siden av fransk politikk som vifter hardest med de røde flaggene og synger høyest på Internasjonalen.

For anledningen har vi til og med laget kodenavn på hverandre: Ellen er Natthund 43 og jeg er Labrotte 88. Men det kreves sterkere skyts enn som så for å få tak i en ekte fransk revolusjonær:

Først sendte vi mailer til alle mailadressene vi kunne finne på lcr.org uten særlig hell. Vi tenkte at kanskje er det bare gamle skrivemaskiner på kontoret til ekte Trotskijister.. Så i dag bestemte vi oss for å troppe opp på hovedkvarteret for å få svar på spørsmålene våre. Vi tok metroen til et av Paris' mer sketchy strøk og begynte å rote rundt med kart og turistbok. Vi skjønte at vi var på rett vei da vi gikk forbi en vegg der noen hadde tagga 'Asterix', komplett med 'anarkist-A'.

Jepp, rett rundt hjørnet lå kontoret til LCR for det 15 arrondissement. Bortgjemt på bakrommet til en bokhandel der du kan finne ut alt du noensinne trenger å vite om Che Guevara og litt til. Men var det noen politikere der? Å nei, du.. Der var det tre misteksomme Kamerater som kunne fortelle at det for tiden ikke finnes noen representant eller kandidat eller informasjonssjef i huset. Men hvis vi er heldige kan det hende at det finnes noen på LCR's kontor i Montreuil. Og hvis de forteller oss at vi må dra tilbake til Nation så måtte vi for all del ikke høre på dem.

Dette kan umulig bli annet enn interessant. Stay tuned!

Narcissism at a Glance

2008-03-09T14:30:00.000-07:00

Når man prøver å være alternativ så ender man alltid opp med å bli irriterende snobbete. Har jeg lært. Så i dag overbeviste jeg meg selv om at verden har behov for enda en blogg, en som handler om meg, bare meg, ingenting annet enn meg... Men jeg ser for meg at jeg kommer til å falle tilbake i gamle 'wannabe indiekid'-vaner og fylle den med pretensiøst pjatt og humor jeg har stjålet direkte fra Russell Brand.

I morra er jeg kanskje så flau over meg selv at jeg sletter alle spor etter min elektroniske eksistens på internett, men akkurat nå virket det som en god idé å slenge de stusselige restene av dagens tankespinn ut til universet i stedet for å skrive dem ned i en bok som ligger i en skuff.

For når det er søndag i Paris, røykernes og elektronikamusikkens hemmelige hovedkvarter, så er det fort gjort å miste all virkelighetssans. The City's Hard, the City's Fair. Og det kan umulig bli bedre enn å gå gjennom neonlys og øde gater sent på kvelden for å taste inn en kode på en dør i en litt shabby bygård, gå opp en trapp, låse seg inn i en leilighet og faktisk bo i Pairs. Som en film. Med Hooligans on E som soundtrack.